Som Einar allerede skrev i forrige blogginnlegg, fikk vi en ganske frisk innføring i transportsystemet til Israel i løpet av vår reise. De to amøbene av taxisjåfører som vi hadde på vei til Nasaret (ja, det var jeg som var på nippet til å klikke vinkel den dagen) ble nesten overgått av et mildt sagt useriøst taxibyrå da vi skulle til flyplassen tidlig neste morgen. Flyet vårt skulle lette 16.05, men på grunn av rigide sikkerhetsrutiner på Ben Gurion flyplass, beregnet vi ekstra god tid. Vi hadde avtalt dagen før med manageren til byrået å dra fra Nasaret med service-taxi kl 09.00, og møtte opp 08.50 for å være presise. Manageren enset oss så vidt, og ingen bil var gjort klar, men av høflighet ventet vi til litt over kl 9 med å spørre hvorfor det ennå ikke hadde kommet noen taxi.
Jeg spurte manageren hvorfor vi ikke kunne dra - byrået var fylt av rundt åtte høyrøstede sjåfører med tomme biler utenfor. "Ten minutes, ten minutes", var svaret hans. Etter ti minutter spurte jeg ham igjen når taxien skulle komme. Lettere irritert svarer han "Ten minutes, ten minutes - I told you!". Hakket mer irritert svarte jeg ham "But you sad 'ten minutes' ten minutes ago!". Dette hadde ikke store effekten, selv om han ble litt stresset, og tydeligvis ringte til en sjåfør nr. 9. Vi hadde ikke spesielt dårlig tid, men da klokken ble 09.25, spurte jeg manageren nok en gang om hva som var i gang. "Five minutes, five minutes" var svaret denne gang. For en fra Norge, som blir gretten når bussen er mer enn tre minutter forsinket, hadde irritasjonen nådd nye høyder. Jeg fikk manageren til å love at om taxien ikke kom innen nøyaktig fem minutter, skulle en av de andre sjåførene kjøre oss til Tel Aviv. Ganske nøyaktig fem minutter senere kom heldigvis nr. 9, og vi fikk endelig kommet oss av gårde.
Reisen til flyplassen tok ikke mer enn 70-80 minutter, så vi hadde temmelig mye tid å slå i hjel før vi måtte gjennom sikkerhetskontrollen og check-in. Nr. 9 ga oss et tips om å svare "Tel Aviv" eller en lignende ikke-arabisk by i Israel (Nasaret er hovedsakelig arabisk) hvis noe spurte hvor vi hadde vært, slik at vi slapp lettere gjennom sikkerheten. I fjor ble min søster og jeg stilt en hel del spørsmål av sikkerhetspersonellet, samt at en annen Journey for Justice-deltager og jeg fikk koffertene våre gjennomsøkt. Rik på erfaringer var det derfor fristende å følge dette tipset, men vi besluttet at det var best å holde seg til sannheten - vi hadde jo tross alt ingenting å skjule, og i beste fall hadde vi spart tid som vi uansett ikke hadde hatt noen spesiell nytte av. Jeg var skråsikker på at det også denne gang ville bli meg som skulle bli stilt spørsmål, men søstrene Sørfonden Bye fikk denne tvilsomme æren. De ble grillet av sikkerhetspersonellet, og beskrivelsene som ble gitt av nevnte personell i etterkant av seansen sømmer seg ikke for våre leseres sarte øyne. Det hele endte med at Heidrun fikk passere til check-in, mens Agnete, Einar, Magnhild og jeg måtte åpne koffertene våre for gjennomsøking. Selve gjennomsøkingen tok ikke lange tiden, for min del var det kun barberskummet som så mistenkelig ut, og så fort jeg hadde vist den til sikkerhetsdamen, fikk jeg gå videre. Så heldige var ikke en gjeng med muslimske jenter med hodesjal, som led samme skjebne som Saliba anno 2008.
Etter check-in tok vi en tur til taxfreen, antageligvis tidenes dyreste taxfree. Forskjellene i pris fra denne og den lokale Meny-butikken i Norge var ikke store - og hvis det var noe særlig til prisforskjeller, så ville de vært i favør til Meny. De av oss som hadde shekler igjen, brente dem bort her. Ellers gikk reisen smertefritt, og vi var tilbake til Norge på rekordtid grunnet farlig liten tid mellom flightene. Jeg snakker nok for alle sammen når jeg sier at reisen til det Hellige Land var fantastisk, og at vi sitter igjen med sterke inntrykk og gode stunder bak oss. Ha en fortsatt fin sommer, Maria og Mari!
