God sommer til resten av våre lesere også. Vi har satt stor pris på at dere har fulgt med! Vi er altså trygt tilbake i Norge og vil fortsette å oppdatere denne bloggen utover høsten. I alle fall når vi tar i mot palestinerne i august. Vi gleder oss.

Skulle du tilfeldigvis ha tips til menigheter og/eller ungdomsgrupper som er interessert i å få besøk av oss mellom 24. og 29. august så ta gjerne kontakt på e-post: bergenicy@gmail.com

Reisen tilbake til Norge

Som Einar allerede skrev i forrige blogginnlegg, fikk vi en ganske frisk innføring i transportsystemet til Israel i løpet av vår reise. De to amøbene av taxisjåfører som vi hadde på vei til Nasaret (ja, det var jeg som var på nippet til å klikke vinkel den dagen) ble nesten overgått av et mildt sagt useriøst taxibyrå da vi skulle til flyplassen tidlig neste morgen. Flyet vårt skulle lette 16.05, men på grunn av rigide sikkerhetsrutiner på Ben Gurion flyplass, beregnet vi ekstra god tid. Vi hadde avtalt dagen før med manageren til byrået å dra fra Nasaret med service-taxi kl 09.00, og møtte opp 08.50 for å være presise. Manageren enset oss så vidt, og ingen bil var gjort klar, men av høflighet ventet vi til litt over kl 9 med å spørre hvorfor det ennå ikke hadde kommet noen taxi.

Jeg spurte manageren hvorfor vi ikke kunne dra - byrået var fylt av rundt åtte høyrøstede sjåfører med tomme biler utenfor. "Ten minutes, ten minutes", var svaret hans. Etter ti minutter spurte jeg ham igjen når taxien skulle komme. Lettere irritert svarer han "Ten minutes, ten minutes - I told you!". Hakket mer irritert svarte jeg ham "But you sad 'ten minutes' ten minutes ago!". Dette hadde ikke store effekten, selv om han ble litt stresset, og tydeligvis ringte til en sjåfør nr. 9. Vi hadde ikke spesielt dårlig tid, men da klokken ble 09.25, spurte jeg manageren nok en gang om hva som var i gang. "Five minutes, five minutes" var svaret denne gang. For en fra Norge, som blir gretten når bussen er mer enn tre minutter forsinket, hadde irritasjonen nådd nye høyder. Jeg fikk manageren til å love at om taxien ikke kom innen nøyaktig fem minutter, skulle en av de andre sjåførene kjøre oss til Tel Aviv. Ganske nøyaktig fem minutter senere kom heldigvis nr. 9, og vi fikk endelig kommet oss av gårde.

Reisen til flyplassen tok ikke mer enn 70-80 minutter, så vi hadde temmelig mye tid å slå i hjel før vi måtte gjennom sikkerhetskontrollen og check-in. Nr. 9 ga oss et tips om å svare "Tel Aviv" eller en lignende ikke-arabisk by i Israel (Nasaret er hovedsakelig arabisk) hvis noe spurte hvor vi hadde vært, slik at vi slapp lettere gjennom sikkerheten. I fjor ble min søster og jeg stilt en hel del spørsmål av sikkerhetspersonellet, samt at en annen Journey for Justice-deltager og jeg fikk koffertene våre gjennomsøkt. Rik på erfaringer var det derfor fristende å følge dette tipset, men vi besluttet at det var best å holde seg til sannheten - vi hadde jo tross alt ingenting å skjule, og i beste fall hadde vi spart tid som vi uansett ikke hadde hatt noen spesiell nytte av. Jeg var skråsikker på at det også denne gang ville bli meg som skulle bli stilt spørsmål, men søstrene Sørfonden Bye fikk denne tvilsomme æren. De ble grillet av sikkerhetspersonellet, og beskrivelsene som ble gitt av nevnte personell i etterkant av seansen sømmer seg ikke for våre leseres sarte øyne. Det hele endte med at Heidrun fikk passere til check-in, mens Agnete, Einar, Magnhild og jeg måtte åpne koffertene våre for gjennomsøking. Selve gjennomsøkingen tok ikke lange tiden, for min del var det kun barberskummet som så mistenkelig ut, og så fort jeg hadde vist den til sikkerhetsdamen, fikk jeg gå videre. Så heldige var ikke en gjeng med muslimske jenter med hodesjal, som led samme skjebne som Saliba anno 2008.

Etter check-in tok vi en tur til taxfreen, antageligvis tidenes dyreste taxfree. Forskjellene i pris fra denne og den lokale Meny-butikken i Norge var ikke store - og hvis det var noe særlig til prisforskjeller, så ville de vært i favør til Meny. De av oss som hadde shekler igjen, brente dem bort her. Ellers gikk reisen smertefritt, og vi var tilbake til Norge på rekordtid grunnet farlig liten tid mellom flightene. Jeg snakker nok for alle sammen når jeg sier at reisen til det Hellige Land var fantastisk, og at vi sitter igjen med sterke inntrykk og gode stunder bak oss. Ha en fortsatt fin sommer, Maria og Mari!

Reise og Nasaret

Fra Beit Sahour dro vi til Nasaret, via Jerusalem og Afula. Vi tok expressbussen fra Jerusalem til Afula, og vi fikk igjen oppleve den håpløse køkulturen her i Det Hellige Land.

Fra Afula to vi taxi med to håpløse sjåfører. Det var ikke kjøringa det var noe galt med hos disse to taxisjåførene, men det at de ikke klarte å finne fram til hostellet vårt i Nasaret. Selv med en ekstremt detaljert hefte fra hostellet, med GPS-koordinater og veibeskrivelse fra alle kanter! Han ene sjåføren ble også sint fordi VI ikke visste hvor der var(!!!). Da vi til slutt kom fram så krevde de mer i penger! da var det like før noen av oss holdt på å klikke i vinkel. Er som om doktoren skulle tatt mer betalt hvis han ikke visste hva som var galt.

I Nasaret var det første vi fikk se de smale gatene i gamlebyen, deretter det utrolig koselige hostellet vi bodde på, med denne sjarmerende inngangen.

Det ble ikke veldig mye tid i Nasaret ettersom reisinga tok sin tid, og vi skulle til flyplassen neste dag. Men vi rakk å se oss litt rundt, og vi fikk med oss severdigheten Church of Annunciation, som skal være det stedet hvor englen Gabriel kom til jomfru Maria.

Siste dagen i Beit Sahour

Dette er vaar siste dag i Beit Sahour, og jeg har begynt aa kjenne paa at det faktisk er trist at vi skal reise. Denne reisen kjennes som de fleste andre reiser; tida har gaatt altfor fort, men likevel foles det som om vi har vaert her veldig lenge!

Det er sondag, og dagen for aa gaa i kjerka. Sammen med gjengen fra ungdomsgruppa deltok vi i gudstjeneste i Fodselskirken. Tenk aa faa gaa til gudstjeneste paa stedet der Jesus ble fodt! Det skal sies at alt foregikk paa arabisk, saa vi forstod lite (les: ikke et doyt). Det var mye stoy og veldig varmt, saa fokuset laa ikke helt der det burde. Men det er fint aa kunne si at vi har vaert paa gudstjeneste i Fodselskirken i Betlehem.

Man kan ikke reise til Vestbredden uten aa ta turen til Dodehavet. Midt i orkenen, paa grensa til Jordan ligger denne meget spesielle sjoen. 40 grader var meldt i dag, og det er liten tvil for at det ikke stemmer... Det er en unik opplevelse aa legge paa svom (du er god hvis du greier det)i dette salte, seige vannet, men oppleve at man flyter opp som en dupp. Vi tok de obligatoriske ligge-paa-ryggen-og-lese-avisa-bildene, og vi smurte oss inn i helbredende leire. Vi har stikki mange sedler i lommene paa Israel i dag, siden det er de som eier strendene og alt er overprisa. Det er nemlig ingen palestinske strender, selv om det er paa palestinsk terrirorie.

Naa er det tid for avskjed. Men vi vil fortsette samarbeidet og vennskapet med ungdommene og JAI. Forhaapentligvis kan vi gjenta utvekslingen. For ikke aa glemme at det kommer tre palestinere til Bergen i august. Jeg haaper dere faar muligheten til aa treffe de!

Tur til Yanun med EAPPI

I gaar reiste vi til en liten landsby like utenfor Nablus for aa vaere med EAPPI (som staar for Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel, hvilket jeg haaper og tror de fleste visste allerede). I oevre Yanun fikk vi moete fire av de seks personene som er utplassert i dette distriktet; to svenske karer, en sveitsisk dame og en irsk nonne. De var utrolig gjestfrie, og viste oss og fortalte om omraadet med stor entusiasme.

Den lille landsbyen Yanun er omringet av bosetninger, og for noen aar siden ble alle innbyggerne truet paa livet av bosetterne, som ville at de skulle forlate omraadet. Nesten alle de ca. 100 innbyggerne valgte derfor aa roemme. Dette fikk stor mediaoppmerksomhet i Vesten, som foerte til at mange internasjonale organisasjoner kom for aa stoette landsbyboerne. Sakte men sikkkert har derfor de fleste kommet tilbake til hjemmene og aakrene sine. Av denne grunn er EAPPI utplassert her i dag, og i dag er det heldigvis forholdsvis lite aa gjoere for menneskene som bor her.

Vi fikk sett veldig mye av omraadet rundt, og ble tatt med paa en guidet tur til en landsby i naerhaeten som for noen aar siden hadde blitt brent ned til grunnen av den israelske haeren fordi stedet skulle brukes som militaert omraade. Denne landsbyen ble, ved hjelp av blant annet den italienske regjeringen, bygget opp igjen. Hvor lenge den faar bli, derimot, er uvisst.

Planen var opprinnelig aa besoeke og hjelpe til ved checkpointet (en form for avansert veisperring der alle maa vise ID-kort/pass og lignende for aa slippe forbi) i Nablus i dag tidlig, kalt Huwwara-checkpointet. Heldigvis for palestinerne er dette checkpointet stengt for oeyeblikket, hvilket gjoer livet deres veldig mye lettere. For vaar del hadde det nok vaert laererikt og interessant aa kunne hjelpe til paa checkpointet, men det beste er jo om alle checkpoints blir stengt paa dagen, slik at ingen internasjonale faar en laererik og interessant opplevelse av aa hjelpe til paa et checkpoint.

Da er det bare aa oenske alle vaare to lesere en god helg!

Home stay

Det er spesielt aa faa komme hjem til en familie og se hvordan de lever. Da kommer man tettere paa kulturen og nye venner. I gaar reiste Heidrun og jeg hjem til selveste sjefen for YMCA i Beit Sahour og tilbragte kvelden hos hans familie. De bor i et hus i Beit Jalla, nabobyen til Betlehem, vegg-i-vegg med et femstjerners hotell paa den ene siden, og Aida Refugee Camp paa den andre siden. De er omringet av den aatte meter hoye "sikkerhetsmuren" (altsaa, en mur som omringer store deler av Vestbredden). AA, for en sot familie! De kunne ikke gitt oss en bedre home stay-opplevelse. Det blei servert palestinsk mat og norsk sjokolade og hele familien satte av kvelden til aa prate med oss. Jeg folte meg allerede som hjemme.

Denne familien var ikke redde for aa si hva de synes om okkupasjonen, og aa fortelle historier om hvordan de er blitt behandla som terrorister. Vi horer hele tiden bisetninger som "da broren/faren/onkelen min satt i fengsel". Det er naermest blitt en maate aa regne tid paa.. Den eldre generasjonen har en beundringsverdig evne til aa minne paa at ikke alle israelere er onde, mens ungdommene har liten sympati for dem. De som er paa vaar alder i dette landet, har opplevd intifadaene og opprettelsen av muren som sperrer de inne. Det er de sterke folelsene som styrer over fornuften.

Magnhild, Einar og Saliba hadde bodd i forskjellige hjem, og kom tilbake med forskjellige historier. Einar var den som hadde faatt sove minst, siden han satt oppe med brodrene i huset og spilte dataspill til langt paa natt. Stort sett driver ungdommene med det samme som ungdommer i Norge driver med.

Heidrun og jeg kan ikke snakke for de andre, men vi hadde en veldig fin opplevelse og er veldig takknemlige for aa ha blitt tatt saa godt imot i dette palestinske hjemmet.

Israelske soldater!

I dag har vi ogsaa vore paa garden og jobba paa marken. Varmen slo oss litt meir i dag, men heldigvis kom det eit lite vindpust her og der!


Grunna kloakklekasjen fra bustninga til inn paa aakeren til bonden, hadde han ringt dei israelske myndighetene, eller det israelske politiet, slik at dei skulle komme for aa dokumentere kva som hadde skjedd og samle bevis. Etter lunsj kom dei. Dei prata litt med bonden og kjoerte ned eit stykke mot aakeren. Men der stoppa dei. Soldatene stilte bonden nokre spoersmaal og saa dro dei igjen. Dei var ikkje interesserte i aa finne ut av kva som hadde skjedd eller aa hjelpe han; dei ville berre ha sitt paa det toerre ved aa kunne sei at dei hadde vore der. Etterpaa fortalde bonden at soldatene ogsaa hadde trua han med aa sei at dei skulle ta ifraa han elektrisiteten, telefonen og vatnet. I tillegg fortalde dei han at han burde flytte over paa andre sida av dalen for dei skulle snart likevel stenge av dette omraadet slik at det verken var mogleg aa komme inn eller ut for palestinere. Soldatene gjorde det svaert klart for bonden at han ikkje var oenskja der, paa sin eigen mark!

Fram til dette hendte var det ein veldig hyggeleg dag, men stemninga falt ganske drastisk etter at soldatene hadde vore der. Eg kunne sjaa oppgittheten og fortvilelsen i andleta til begge broedrene som eig garden. Han eine fortalde baade meg og dei andre fleire fryktelege historier som han og familien har opplevd. Historiene var vonde, men likevel bra aa hoeyre, for det gaar meir inn paa ein om ein hoeyrer slike opplevingar fraa dei som faktisk har opplevd dei. Inntrykka vert sterkare for meg ved aa vere der naar det skjer (som daa soldatene kom), ved aa sjaa det (kloakklekasjen fraa busetninga) og ved aa hoeyre det direkte fraa dei som vert utsatt for det.

Dagen har vore kjekk, trist, deprimerende, sinnevekkjande og tankjevekkjande. Eg er no meir klar over kor viktig det er aa vere her og sjaa korleis den vanlege palestiner har det og korleis dei vert behandla, eller mishandla. Det er svaert viktig at flest mogleg vert meir klar over dette slik at palestinerne etter kvart forhaapentlegvis kan faa det betre ved at verden protesterer paa situasjonen slik den er no, og at palestinerne ikkje lenger vert undertrykt.

Foerste gang i Israel og Palestina

Ja, da er jeg i Det Hellige Land, for foerste gang! Mye er slik som jeg saa det for meg, mens mye ogsaa er ganske annerledes.
Foer reisen hadde jeg hoert mye om hvor ille det kan vaere paa flyplassen, at man blir stilt mange spoersmaal og at man kan bli "grilla" i avhoer. Saa vaar opplevelse paa flyplassen var mye bedre enn det jeg hadde trodd at den skulle bli, for det sto ingen soldater aa pekte gevaerene sine mot meg og stilte meg rare spoersmaal som jeg ikke kunne svare paa uten aa tenke meg om. Eneste spoersmaalet noen stilte meg var hva pappa heter(!), og de syntes tydeligvis ikke at pappa sitt navn var saa mistenksomt, ettersom de noeyde seg med det ene spoersmaalet.

Jerusalem har vaert en opplevelse! Gamlebyen som vi bodde i var mye mer livlig og full av folk enn det jeg trodde den skulle vaere. Den bar preg av et hverdagslig bruk, samtidig som den er full av turistattraksjoner og butikker/boder hvor man kan kjoepe alt mulig rart. Noe veldig fasinerende med Jerusalem er at man ser religionene personifisert i gatene, for det er ikke sjelden man ser ortodokse joeder, muslimer, nonner, munker, prester (ortodokse, katolske osv) i gatene, og det ofte ogsaa i samme gate (selv om Jerusalem er delt opp i det kristne, armenske, joediske og muslimske kvarteret).

Naa som vi jobber paa jordet til denne bonden utenfor Beit Sahour saa har jeg faatt sett hvordan de israelske bosettningene omringer gaarden. Det er trist aa tenke paa at naar som helst saa kan gaarden bli isolert, og veien til gaarden bli stengt for alle palestinere. Jeg haaper det er noe vi og andre kan gjoere saann at det ikke kommer til skje!

Farmen

I to dager har vi no jobbet paa en gaard i Beit Sahour, like utenfor Betlehem. Den er paa 20 maal, saa det er nok aa gjoere. Grunnen til at vi er her og hjelper til med aa luke zucchiniaakeren, tomataakeren og ploeye rundt oliventraerne, er for aa se hvordan gaarden er i ferd med aa bli slukt av israelske bosetninger paa alle kanter. Paa et hjoerne ligger bosetningen Efrata og paa et annet hjoerne ligger en annen. Midt mellom, helt inntil jordene til bonden har de satt opp brakker-en ny minibosetning. Maalet er aa forene bosetningene paa hvert hjoerne, saa det blir en gigantbosetning. Om ikke Israel stopper med utvidelsen av disse bosetningene, vil bonden til slutt maatte velge mellom aa bo i Betlehem og soeke om innreiselsestilatelse til eget land og kanskje ikke faa det, eller han kan bo paa gaarden sin og vaere avskaaret fra alle andre mennensker enn familien. Et valg ingen skulle vaert tvunget til aa ta...

Heldigvis gir ikke naboene i den naermeste nye minibosetningen bonden saa mye troebbel. De hilser og tar hensyn til hverandre som gode naboer gjoer, men det hender at, uvisst av hvilken grunn, bosetningen aapner opp kloakken sin og lar den renne inn paa zucchiniaakeren til bonden. Det skjedde i dag. Og det er ikke mye aa gjoere med det.

For oss er det kjekt aa faa hjelpe til paa gaarden. Samtidig som vi jobber med luking og ploeying faar vi en unik mulighet til aa bli kjent med bonden og familien og de andre som ogsaa har vaert med. Men det er lett aa glemme aa smoere seg i den svale brisen som vi har vaert velsignet med i to dager no, saa flere av oss er ganske roede i nakken og paa ryggen, der t-skjorten glir opp naar vi boeyer oss.

Jeg har lurt litt paa hva zucchini er for noe. Og har funnet ut at det er en mini-squash. Her er et lite bildet som viser hvordan de ser ut. Som dere skjoenner er de ikke begynt aa vokse ut enno.

Varme dager i Jerusalem

Da, godtfolk, er det paa tide med en oppdatering fra Jerusalem!
Vi kom frem midt paa natten, og haapet paa en rask og grei gjennomgang av passkontrollen. Dessverre ble Saliba vist inn paa et rom og avhoert i en droey time foer vi endelig kunne faa han med oss ut av flyplassen og trygt frem til Jerusalem.
Her i Den Hellige by har vi brukt dagene paa aa bli kjent med gamlebyen, klatret paa Oljeberget og besoekt hagegraven. I tillegg har tre av oss blitt forsoekt konvertert til joededommen. David, var overbevisende han, men ikke overbevisende nok for tre kristne ungdommer.
I morgen reiser vi til Betlehem, og da skal vi passere den store kontrollposten som skiller disse to byene fra hverandre sammen med kolossen av en betongmur. Det blir spennende for alle fem, men kanskje mest for de to som ikke har vaert her foer. Hva som venter oss paa andre siden vil du faa hoere mer om seinere.